Chanclas

Hjemlengsel har jeg både her og der. Nå som det har blitt så kaldt her i Norge lengter jeg hjem til det varme lyset, de varme fargene (ja, selv om det er tusen høstfarger her) og såklart selve varmen. Varmen langt inni knoklene. Men aller mest savner jeg menneskevarmen og alle vennene mine. For det er vel sånn cirka ett tusen ganger mer sosialt i Mexico – i hvert fall for meg. Aller først så bor jeg jo på en strand, så til morgenkaffen ser jeg de første «trimmerene» gjøre sine ulike øvelser (mye mer om dette senere ;-), surferne ta de første bølgene og de første trøtte trynene gå for å få seg sin kafékaffe. Og jeg hilser, vinker og begraver meg tilbake til de intetsigende nettavisene mine. På vei til jobb møter jeg andre også på vei til jobb, utenfor yogastudioet er det allerede elever som venter på å få komme inn … Etter klassen er det lunch i kaféen med masse prat både med venner og kollegaer.  Dagens handletur kan bli veldig lang. Man møter folk på veien –  stopper og prater med alle. Jeg kan gå for å kjøpe tomater på morgenen og komme tilbake rett før middag – uten tomater.

Det savner jeg nå – å la det som skjer skje – å ikke følge en fast plan og å gå litt langsommere gjennom dagen.

Gjerne i klikk-klakker …