Sunshine in my face

Idag var det frost på bilen min der ute. Brr. Som vanlig holder jeg meg inne. Ser ut. Ser på folk som går opp og ned gata for å se hvor mye de har på seg. Selv om det ikke akkurat er noen fasit for meg. Nordmenn kan jo gå i shorts hvis det er sol når som helst på året … syns jeg. Nordmenn soler seg hele tiden, overalt … kan jeg så frekt si, som bokstavelig talt bor og lever i sol 5050.

Når jeg er i Norge tar jeg meg selv i å si at det er vinter. Selv om det er sommer. Jeg nyter innelivet til fullt, drar ned gardinene, går på skyggesiden av veien og nyter å gå i trange jeans uten å være klam. Jeg har lært meg å sette pris på Norge på en helt annen måte. Årstiden som jeg tror jeg tok som en selvfølge før. Så forskjellige! Det tørre klimaet! Ahhh hurra – det beste i verden. Tørre lakener! Tørre hender! Til og med nesten tørre yogaklasser. Lyset! Blått og rart – som blir så fint når det er høst. Alt det grønne! Det er jo så frodig her. Fra ingenting når jeg kommer tilbake på våren til plutselig å sprute ut overalt. Det blir jo nesten for skyggefylt, sa min italienske svigermor. Det hadde jeg aldri tenkt på før. Så mange trær over alt i byen. Herlig.

I Mexico er det sommer hele tiden, trodde jeg. Følte jeg. Varmt varmt varmt. Sol sol sol. Ihvertfall i mine seks måneder mellom oktober og april. Men nei, det er jo vinter innimellom. Blir litt kaldere – det merker man godt når men har blitt vant til å leve i varmen. Kanskje fem grader kaldere. Jeg bruker ullue og ullsokker. Sover godt. Smiler og tar bilder som jeg sender hjem til venner som tror jeg bare tuller. Men det er helt sant. Kroppen venner seg om. Min kropp har ikke lenger et norskt termostat.

 

One comment

Leave a Reply